Utforsk temaene i utstillingen:

Oppvekst

Gidsken Jakobsen ble født 1. august 1908 og vokste opp i Narvik. Oppdrift og eventyrlyst lå i blodet.

Faren, Nils Jakobsen, hadde i unge år vært styrmann på jekter som seilte langs kysten i allslags vær. Moren, Johanna, var hjemmeværende husmor. I Narvik slo familien seg opp på handel med trelast og fisk.

I en periode under og etter første verdenskrig drev Nils Jakobsen skipsbyggeri med sytti ansatte. Han tjente godt på risikabel fraktfart under krigen for deretter å gå konkurs. Gidsken beskriver dette som et hardt slag for familien, selv om handelen med trelast og fisk fortsatte.

Det var uansett ingen tvil om at Gidsken kom fra et bedrestilt hjem. Gidsken møtte på skolen i kjoler som bare et fåtall ville hatt råd til, og ble den første som fikk sykkel. 15 år gammel virket hun å være lei småbylivet i Narvik.

I et brev til en venninne luftet hun drømmene sine: La oss dra til Hollywood og bli filmstjerner!

Til flyskole i Stockholm

Mens de fleste venninnene forberedte seg på et liv ved kjøkkenbenken og i ekteskapet, begynte Gidsken å lete etter skoler hvor hun kunne lære å fly. Foreldrene var skeptiske, forteller hun. Særlig moren, som fryktet ulykker. Faren forsto henne bedre og sa seg villig til å hjelpe med penger.

I Norge fantes det militære flyskoler, men de var ikke åpne for kvinner. Dagny Berger, Norges første kvinne med flysertifikat, hadde utdannet seg ved De Havilland Aircraft Companys flyskole utenfor London i 1927. Gidsken sendte forespørsel til Aero-Materiels flygskola utenfor Stockholm og ble tatt opp som elev der.

Kullet besto av Gidsken og 17 menn. Den praktiske opplæringen foregikk i Moth-fly med åpen cockpit. Gidsken besto førerprøven, og 15. mars 1929 utstedte luftfartsmyndigheten sertifikat nr. 28 i Sverige til Gidsken Jakobsen. Sertifikatet ga henne lov til å fly landfly uten passasjerer.

“Måsen”

I 1929 fantes det ingen sivile landflyplasser i Norge. Det sto heller ingen stilling ledig og ventet på en kvinne som ønsket å fly.

Skulle Gidsken fortsette, måtte det bli for egen regning og med sjøfly. Gidsken kontaktet den finske stats flygemaskinfabrikk, Sääski, i Helsingfors. Der lærte hun seg vannflyging og kjøpte samtidig et toseters Sääski sjøfly.

Sääski betyr mygg. Flyet målte 8,8 meter mellom vingespissene og var 7,5 meter langt. Skrog og flottører var i tre og finer, mens de doble vingene var trukket med duk, silke og lin, og overstrøket med fem lag metallmaling. I forenden satt en 118-hesters motor. Prisen var 18 000 kroner – sju ganger hennes egen årslønn i 1929/30!

Flyet ble døpt “Måsen” under en seremoni i Helsingfors med ledelsen for Sääski-fabrikken og andre prominente gjester til stede. Gidsken og en finsk flyger, Georg Jäderholm, fløy deretter maskinen den lange veien hjem til Narvik.

Der var en stor folkemengde møtt frem for å ta imot dem.

Jeg flyr ikke blott til lyst! 

Gidsken fikk sikkert med seg kritikken. På spørsmål fra en avis om hva “Måsen” skulle brukes til, svarte hun kontant: “Jeg flyr ikke blott til lyst – men for å leve av det!”.

Nils Jakobsen fikk satt opp en liten hangar i sjøkanten ved familiens trelastlager, og den ble base for flyaktiviteten. Gidsken leide inn flyger og tilbød passasjerflygning i lokalområdet. Selv hadde hun bare privatførersertifikat og dermed ikke lov til å frakte passasjerer.

Utpå høstparten havarerte “Måsen” under landing i Stamsund i Lofoten. Flyger og passasjer kom fra det uten skade, men det ble slått hull i en flottør. Flyet tok overvekt og kom under vann. Lerret, tre og motor – alt ble vått. “Måsen” ble berget og reparert, men skulle aldri bli like bra som før. Motoren fikk rustflekker, og flottørene lekket vann. Flyet ble tyngre og mistet sin opprinnelige stigeevne.

En vinterlig luftseilas 

20. desember 1929 sto følgende lille notis å lese i Narvik-avisen Fremover: “Frk. Gidsken Jakobsen sammen med den finske flyver Leppänen startet tirsdag med flyvemaskinen “Maasen” for Oslo. Flyverne mente at være tilbake til jul.”

Hensikten med turen var å få “Måsen” registrert og godkjent til bruk i Norge. Det mente Gidsken å få ordnet ved Marinens flyvevesen i Horten. Ingen hadde noensinne fløyet fra så langt nord til sør i Norge vinterstid. I Narvik var sola under horisonten hele døgnet. Også videre sørover i Norge var dagslyset begrenset. Ferden skulle til alt overmål utføres med et spinkelt sjøfly der flygerne satt i åpen cockpit og frøs!

Flygerne hoppet fra sted til sted sørover langs kysten fra Narvik. Mørke og sterk vind skapte vansker, og de ble liggende værfaste i dagevis. Ved Leines i Nordland måtte «Måsen» tjores med 18 tau for ikke å bli blåst på sjøen.

Ved nyttårstid kom de til Trondheim. Ferden fortsatte videre langs kysten til Molde og Åndalsnes. De gjorde flere mislykkede forsøk på å komme seg over fjellene til Østlandet. Til slutt greide de å fly over fra Lærdal i Sogn, via Filefjell til Vassfaret i Valdres.

20. januar 1930 landet de to flygerne i Frognerkilen i Oslo. Da hadde flyturen vart i 35 dager.

Sightseeing på Vestlandet 

Våren 1932 dannet Gidsken og militærflygeren Gunnar Johannes Wicklund-Hansen flyselskapet Nord-Norges Aero A/S. De største aksjonærene var fra Trondheim. Der ble også et Junkers F 13W- fly med plass til to flygere og fire passasjerer kjøpt.

Gidskens første fly, “Måsen”, var nå gått tapt for henne. Hun og faren greide aldri å betale hele kjøpesummen, så flyet var blitt solgt på tvangsauksjon i Helsingfors høsten 1931.

Den nye Junkers-maskinen ønsket Gidsken å bruke til post- og passasjerflyruter i Nord-Norge. Hun tilbød også Røde Kors ambulanseflyging, men ingen av delene fikk tilstrekkelig støtte. Sommeren 1933 fløy hun sightseeing på Vestlandet med turister fra store cruiseskip som ankret opp i fjordene. Med som flyger hadde hun norskamerikaneren Birger Johnsen fra Liland i Ofoten.

Fra Kviknes Hotell ved Sognefjorden fløy de turer fra åtte-tida om morgenen til det ble mørkt om kvelden. Forretningen gikk ifølge flygerne selv strykende, men turistsesongen var kort.

1. august fylte Gidsken 25 år, og på dagen sto følgende å lese om henne i avisen Sogningen:

Motoren rev seg løs fra flyet i lufta

Sommeren 1934 var Gidsken og Birger Johnsen tilbake ved Sognefjorden, klare for en ny turistsesong med samme maskin. De hadde fått en skade på propellen og fikk en lokal smed i Balestrand til å reparere den. Men ble det godt nok? Det måtte de til værs for å teste ut, forteller Gidsken:

De steg hardt. 900 meter oppe ristet motoren løs fra flykroppen og falt ned. Vekttapet gjorde flyet ubalansert, og det begynte å steile.

Birger beordret Gidsken og en gutt som var med, lengst frem i flyet for å oppveie noe av vekttapet. Så prøvde han å tvinge flyet ned i glideflukt. Det gikk! De landet på fjorden uten at noen ble skadet. Et slikt uhell hadde etter sigende bare skjedd tre ganger tidligere i historien, men dette var første gang at noen kom fra det med livet i behold.

Nytt havari 

Junkers-flyet var blitt vrak og kunne ikke brukes mer. Høsten 1934 dannet Gidsken et nytt flyselskap, Bergens Aero A/S, i lag med interessenter fra Bergen. Hun byttet Junkers-vraket mot to mindre Junkers K.16 i Tyskland og la planer for flyruter Bergen–Newcastle og Bergen–Hull. Ifølge Gidsken hadde hun fire større Saro Cloud-maskiner på hånden som lå klare i Calcutta.

Gidsken sendte myndighetene en uferdig søknad om tillatelse til å opprette flyrutene, men søknaden kom aldri i betraktning. Straks før jul 1934 fikk Det Norske Luftfartselskap enekonsesjon på norske flyruter i ti år. Det ble starten på moderne norsk luftfart.

I 1936 prøvde Gidsken å gjenoppta turistflyging med et Loening Air Yacht amfibiefly i Olden i Nordfjord. En av de første dagene traff flyet ett eller annet hardt i sjøen under landing. Det brakk i to og sjøvann strømmet inn. En passasjer fikk slått hull i et vindu og dratt de andre i trygghet opp på det flytende vraket før de druknet.

Gidsken ga opp flygingen og gikk i stedet inn i ledelsen av familiens firma i Narvik. Under krigen hadde hun storeksport av fisk til Tyskland. I etterkant ble hun tiltalt for økonomisk landssvik, men saken ble henlagt på grunn av bevisets stilling. Senere i livet ledet Gidsken et konglomerat av forretninger som spente fra skogsdrift og trelasthandel til turiststasjon og malmleting.

På eldre dager bosatte hun seg med søstrene sine, Camilla og Borghild, på Tretten i Gudbrandsdalen. Gidsken Jakobsen døde den 13. juni 1990.