Teknisk info

  • Første flyging: 1969

  • Utstilt fly produsert: 1975

  • Produksjon: Britten-Norman

  • Opprinnelsesland: Storbritannia

  • Designer: John Britten, Desmond Norman

  • Besetning/passasjerer: 1 (2) / 9 (8)

  • Toppfart: 273 km/t

  • Maks flyhøyde: 4.024 m

  • Motor: to Lycoming O-540-E4C, hver på 260 hk

  • Vingespenn: 14,94 m / LN-MAF: 16,2 m

  • Lengde: 10,86 m

  • Høyde: 4,18 m

  • Rekkevidde: 1400 km

  • Maks vekt: 2994 kg

 
Unknown-7.png

Folk i Nord-Norge ga Islander kjælenavnet «fiskekassen». Navnet oppsto etter en vinterlig uværsflyging til Tromsø hvor flyet tidligere på dagen var brukt til fisketransport. Da flyet var vel nede på bakken sparket en spyferdig passasjer hardt i Islanderens hjul, mens han mumlet «førbanna fiskekasse».

 

Britten-Norman Islander BN-2A

«Fiskekassen», som flyet ble kalt, ble med sine kortbaneegenskaper en viktig livsnerve for sykehus og det øvrige flyplassnettet i Finnmark på sytti og åttetallet.

Flyet

Flyet ble utviklet av John Britten og Desmond Norman i begynnelsen av 1960-årene. Deres mål var å skape et fly egnet for tynt befolkede utkantstrøk med små, primitive flyplasser.

Islander har høyvinget vinge og fast understell. Flyet løfter tyngre nyttelaster enn sammenlignbare fly, men hastighet og rekkevidde er litt mer begrenset enn det du for eksempel har på en Twin Otter.

Opprinnelig var Islander tiltenkt bruk mellom England, Shetlandsøyene, Hebridene og Kanaløyene, derav navnet. Flyet kom i flere versjoner. Den første, BN-2, ble satt i serieproduksjon i 1967. En ny versjon med forbedrede aerodynamiske egenskaper, BN-2A, kom i 1969. Det er denne versjonen vi har i utstilling. Totalt ble det produsert over 1200 Islander-fly fra 1965 til 1978.

Museets fly


Museets fly er produsert i 1975 ved Britten-Normans fabrikk i Belgia. Maskinen gikk en kort tid i England før den ble kjøpt flyselskapet Norving og registrert som LN-MAF 4. juni 1975.

Norving opererte i en tjueårsperiode fra tidlig i 1970-årene totalt åtte Islander-fly og var den største operatøren av flytypen i Norge. Selskapet hadde endog planer om å kjøpe den større tre-motorutgaven Trislander.

LN-MAF ble brukt som linjetaxi, ambulanse og til andre typer oppdrag. Mye av flygingen foregikk i Finnmark på enkle flystriper Norving selv hadde vært med på å bygge. Her kom kortbaneegenskapene til sin rett. «Fiskekassen», som den ble kalt, knyttet lokalsamfunn sammen og ble livsnerven til sykehus og det øvrige flyplassnettet i Finnmark. Flyet var i en periode i 1976 også leaset ut til Nordsjøfly, som brukte det på taxiruten Bergen–Haugesund.

I 1983 satte et landingshavari i Båtsfjord en stopper for videre bruk. Norving ga flyet som gave til Flyhistorisk Museum Sola. Herfra var flyet en periode utlånt til en lokal pizzarestaurant på Sola. Gjennom en byttehandel med gjenstander ble flyet overført fra Flyhistorisk Museum Sola til Norsk Luftfartsmuseum i Bodø i 2013.

LN-MAF er særskilt utstyrt med varmeapparat i cockpit for operasjoner i kaldt vær. Drivstofftankene i vingene er litt større enn på en standard BN-2A for å øke rekkevidden. Vingespennet er av den grunn også noe lengre.

Da flyet kom til Bodø, manglet begge motorene, propell, instrumentering, balanseror, en hovedunderstellslegg og deler av interiøret. Flykroppen hadde skader som var oppstått under lagring etter at flyet var tatt ut av bruk, og det var mindre skader på vingene.

Flyet i utstillingen mangler fortsatt motorer, instrumentering og en del interiør. Luftfartsmuseet har satt inn nytt ratt og propeller, samt gjenoppbygd manglende understell og deler av interiøret. Skader på flykroppen er utbedret på en slik måte at flyet fortsatt skal se ut som det er brukt. Bortsett fra disse endringene er flyet i original tilstand slik det var da det ble tatt ut av Norvings tjeneste i 1983, med Norvings farger og oppmerking.

 
 
BG_web__0000s_0001_Layer-6_square.png

Lokalbuss og fødestue for små lokalsamfunn i Finnmark.

BG_web__0000s_0001_Layer-7_square.png

I vindstille trenger flyet bare 137 meter for å lande og 203 meter for å ta av.