Luftskipet Norge – 100 år
«Vi er land-jægere som er ute på jagt efter den merkeligste land-bit på jorden»
Foto: Paul Berge / Nasjonalbiblioteket
Av Olav Gynnild, førstekonservator ved Norsk Luftfartsmuseum
11.-13. mai 2026 er det nøyaktig hundre år siden luftskipet Norge krysset Nordpolen og Polhavet, fra Ny-Ålesund på Svalbard til Alaska. Ekspedisjonen var den første som beviselig nådde Nordpolen – kl. 02.20 den 12. mai 1926 – og den første som krysset et stort og frem til da ukjent område av Polhavet mellom Nordpolen og Alaska.
Den dristige ekspedisjonen ble ledet av tre menn: den norske polfareren Roald Amundsen, amerikaneren Lincoln Ellsworth, som sto for mye av finansieringen, og den italienske ingeniøren og luftskipsføreren Umberto Nobile, som hadde konstruert Norge. I tillegg besto mannskapet av tretten personer.
Norsk Luftseiladsforening sto som eier og hadde det juridiske og administrative ansvaret for ekspedisjonen, som offisielt fikk navnet Amundsen–Ellsworth–Nobile Transpolar Flight.
Ekspedisjonen bygde på italiensk teknologi og amerikansk kapital, men som oppdagerferd opererte den i Roald Amundsens navn og målbar hans ambisjoner. Amundsen var allerede verdensberømt for sine polarferder, særlig for å ha nådd Sydpolen i 1911. Hans navn og renomme ga ekspedisjonen tyngde og troverdighet.
Ville finne nytt land
Målet var å utforske det ukjente området mellom Nordpolen og Alaska. Nordpolen ble i samtiden ansett som oppdaget av amerikaneren Robert Peary, som hevdet å ha nådd polpunktet med hundespann i 1909.
Pearys krav var omstridt på grunn av usikre bevis og ble utfordret av Frederick Cook, som hevdet å ha nådd Nordpolen i 1908. Peary fikk støtte fra autoriteter i USA, og hans krav ble allment akseptert som en sannhet.
Nordpolen hadde etter Pearys krav «ingen interesse for mig», skrev Amundsen senere i Mitt liv som polarforsker. Det som gjensto for ham og andre oppdagere, var å utforske den ukjente delen av Polhavet.
Norge var det femte fartøyet Amundsen siktet inn mot dette utilgjengelige isødet. Tidligere forsøk med polarskipet Maud (1917–1925), Junkers-flyet Elisabeth fra Alaskas nordkyst i 1923 og flybåtene N24 og N25 fra Ny-Ålesund på Svalbard i 1925 hadde alle mislyktes. N24 og N25 nådde 87 43’ nord, og fra stor høyde hadde mannskapet skuet et ishav så langt øyet kunne se.
Amundsens drøm var å finne nytt land. I 1907 mente Peary å ha skimtet en øy langt ute i havet – det såkalte Crocker Land. Observasjonen var usikker, men Amundsen holdt alle muligheter åpne. Hvis det fantes land, kunne det kanskje også bo mennesker der som ingen visste om.
Bilde 1: Andrees verdensatlas, 1923
Ferden inn i det ukjente
8. mai 1926 ankom Norge Svalbard etter en lang flygning fra Roma, hvor luftskipet var bygd. I Ny-Ålesund var det på forhånd reist en fortøyningsmast og en spesialbygd hall med høye vegger sto klar for å beskytte luftskipet mot vinden.
Norge ved luftskipshallen i Ny-Ålesund.
Foto: ukjent / Nasjonalbiblioteket
Luftskipet var 106 meter langt – omtrent som en fotballbane – og 24,3 meter høyt. Ballongen rommet 19 500 kubikkmeter hydrogen, som ga løftekraften. Skipet hadde stiv kjøl, og mannskapet kunne bevege seg gjennom hele konstruksjonen, fra forstevn til akterende og ut til de tre motorgondolene.
Mens ekspedisjonen forberedte seg, kom amerikaneren Richard E. Byrd med flygeren Floyd Bennett og flyet Josephine Ford til Ny-Ålesund. Et kappløp mot Nordpolen syntes å være i gang. 9. mai tok Byrd og Bennett av. Etter 15 ½ time kom flyet tilbake. Byrd erklærte at de nådd Nordpolen og sirklet rundt den i 14 minutter.
Amundsen gratulerte umiddelbart Byrd og viste ingen tegn til rivalisering. Til Aftenposten sa han: «Vor opgave er ikke Nordpolen … Vor opgave er at utforske omraadet mellem Alaska og polen.»
11. mai lettet Norge fra Ny-Ålesund og satte kurs nordover. Alle 16 om bord var kledd i varme skinnklær. Ellsworths klær var av reinsdyrskinn, og Nobiles av bjørneskinn.
I høyder mellom 200 og 700 meter og med en hastighet på 70–80 km/t fløy Norge over havisen. Det var lyst døgnet rundt. Klokken 19.30 var luftskipet kommet nesten til 86° nord. «Klart me Sli bris –12°. Arbeidet går «fårtrinnli,» noterte Amundsen i dagboken sin.
Klokken 02.20 den 12. mai nådde luftskipet Nordpolen. Det norske, amerikanske og italienske flagget ble sluppet ned.
«Det norske flagget vaiet vakkert. Stokken jik selv ned i sneen,» konstartete Amundsen.
Ferden fortsatte inn over den ukjente delen av Polhavet. Amundsen speidet uavbrutt etter land og så isbjørnspor, men Polhavet viste seg å være nettopp det – et stort hav dekket av is. Etter 71 timer i luften landet ekspedisjonen velberget i Teller på Alaskas nordvestkyst.
Bilde 1: Amundsen speider etter land. | Bilde 2: Utsikt gjennom åpning i kjølen på luftskipet. Begge foto: ukjent / Nasjonalbiblioteket
Hvilken betydning fikk ekspedisjonen?
Norge-ekspedisjonen utførte et viktig vitenskapelig arbeid ved å kartlegge det ukjente Polhavet fra luften. Den ga svar på et lenge uavklart spørsmål om det fantes land eller bare hav i dette området. Siden nytt land ikke ble oppdaget, mistet toktet likevel noe av sin glans. Å nå Nordpolen ble i samtiden sett som en annenrangs prestasjon, siden Peary og Byrd jo allerede hadde vært der.
I dag er bildet annerledes. Blant polarhistorikere er det utbredt enighet om at kravene fra Cook, Peary og Byrd på Nordpolen enten er motbevist eller i alle fall utilstrekkelig bevist. Det er i dette lyset luftskipsfreden med Norge får sin rettmessige betydning – som den første som beviselig nådde Nordpolen.
Norge-ekspedisjonen var i tillegg en aeronautisk triumf, som Umberto Nobile hadde mye av æren for. På flygningen fra Roma over Nordpolen til Alaska tilbakela luftskipet rundt 13 000 kilometer – omtrent samme avstand som mellom Bodø og Sydney. Selve polferden fra Ny-Ålesund til Teller var 5 300 kilometer og ble gjennomført under ekstreme forhold i et område uten kart.
Ekebergsletta i Oslo, april 1926.
På flygningen til Svalbard fra Roma hadde luftskipet flere stopp underveis.
I Norge mellomlandet skipet i Oslo og Vadsø.
Foto: Anders Beer Wilse / Nasjonalbiblioteket
Rivalisering, samarbeid og fred
Luftskipsferden fant sted i en tid preget av nasjonal rivalisering.
I etterkant oppsto det konflikter mellom lederne om hvem som skulle ha æren for ferden.
Roald Amundsen hadde insistert på at luftskipet skulle føre norsk flagg og markere norske interesser i Arktis. Mussolini ønsket å fremstille ekspedisjonen som en italiensk triumf under Nobile. Kjernen i prosjektet var likevel et internasjonalt samarbeid, der norsk polarekspertise, italiensk teknologi og amerikansk finansiering samlet var avgjørende for utfallet.
Luftskipet Norge trengte inn i det siste store området av kloden som var helt uberørt av mennesker. Hundre år senere er havisen Amundsen observerte fra luftskipet i ferd med å forsvinne, og nasjoner rivaliserer om makt, innflytelse og territorier.
«De uoppdagede polartrakter» er steder «med sne og is og med fuldkommen ro,» skrev Amundsen i 1926. Hva ville han og de andre på luftskipet Norge tenkt om Arktis i dag?
Roald Amundsen med et barn på armen, og Umberto Nobile med hunden Titina.
Foto: ukjent
