Til sammen ble det bygget 20 351 av flytypen. I tillegg kommer 2556 eksemplarer av Seafire, hangarskipsutgaven av Spitfire. Spitfire var første gang i luften i 1936, og flytypen ble under hele krigen konstant videreutviklet for å kunne hevde seg etter hvert som fienden utviklet nye flytyper. Flest eksemplarer ble det bygget av modell Mk IX (5665). For å være på høyde med det nye tyske jagerflyet Focke-Wulf 190 var Spitfire Mk IX utstyrt med nye og sterkere Merlin-motorer og firebladers propeller. Hvert enkelt fly ble spesialtilpasset operasjoner i henholdsvis lav, middels og stor flyhøyde.

To norske jagerskvadroner, 331 og 332, etablert i England under andre verdenskrig, og de utgjorde fra 1942 No. 132 (Norwegian) Wing. Skvadronene fløy flere forskjellige varianter av Spitfire, modellene IIa, Va, Vb og IXe. Til sammen opererte de norske skvadronene 528 Spitfire mellom 1942 og 1945 med gode resultater. Etter krigen fikk Luftforsvaret ytterligere 35 Spitfire. Luftforsvarets Fotoving var den siste norske enheten som brukte flytypen i tjeneste, frem til 1954.

Luftforsvarsmuseet Spitfire

Luftforsvarsmuseet Spitfire, LF Mk IXe, har produksjonsnummer MH350 og ble i august 1943 tildelt 485(NZ)-skvadronen og fikk skvadronskoden OU. Ett år senere ble flyet utsatt for et uhell, og da det var ferdig reparert våren 1945, ble det overført til den norske 332-skvadronen og gitt kodebokstavene AH-V. Den 22. mai 1945 var AH-V ett av 36 Spitfire som fløy hjem til Norge etter at krigen var slutt. I 1947 ble flyet norsk eiendom og overført fra RAF til Luftforsvaret. I Norge overtok 331-skvadronen flyet i 1949 og ga det kodebokstavene FN-M. Etter at epoken med Spitfire i Luftforsvaret var over, ble FN-M lagret for fremtidig bevaring. Som utstillingsfly for 331-skvadronen ble det pusset opp tidlig på 1960-tallet og gitt kjennetegnet FN-T.

“Sir Robert McLean, styreformann i Vickers (som eide Supermarine), har fått æren for navnet, som skulle begynne med en ‘S’ og lede tankene mot et oppfarende farlig dyr. McLeans første tanke var å gi flyet, som gikk under betegnelsen Type 300, det lite sannsynlige navnet Shrew (Spissmus). Han kom så i tanker om de åtte maskingeværene i vingene og valgte navnet Spitfire (sinnatagg/hissigpropp) etter sin datter Ann, som han kalte ‘a little spitfire’. Det navnet viste seg å bli en legende i luftfarts- og krigshistorien. Hadde konstruktøren Reginald Mitchell fått bestemme selv, ville navnet imidlertid ha vært et helt annet. Første gang ‘Spitfire’ ble foreslått, skal han med et fnys ha bemerket at det var ‘just the sort of bloody silly name they would choose.”

Oversiden er malt i kamuflasjefargene «dark green» og «ocean grey», undersiden og bånd rundt halepartiet i «medium sea grey». Skvadronskode, spinner og bånd rundt halepartiet er malt i «duck egg green». Spinneren har striper med norske nasjonalfarger. Oversiden av vingene er påført RAF-rondell type B, undersiden RAF-rondell type C. På hver side av skroget er det påført RAF-rondell type C.1 (gul kant). Vertikalfinnen har merkingen «matt red», «white» og «deep sky». Flyets serienummer er malt i svart («night») på skrogsidene over det hvite båndet rundt halepartiet.